Regnbuen

Musikken tok til igjen, og dansen. Han la beslag på henne. Hun kjente et vilt, hvitt, kaldt raseri i hjertet. Men han holdt henne tett inntil seg og danset med henne. Hele tiden mens de danset var kroppen hans til stede mot hennes, som et mykt lodd som hvilte inntil henne og trakk henne med seg ned. Han holdt henne helt inntil seg, slik at hun kunne kjenne kroppen hans, vekten hans som sank inn mot henne, la seg over henne og overmannet livet og kraften i henne, gjorde henne ubevegelig slik som ham, og hun kjente hendene hans som trykket bak henne, inn mot henne. Men i kroppen hennes satt ennå det undertrykte, kalde, ukuelige raseriet.

Regnbuen er en storslått slektssaga som omhandler tre generasjoner av familien Brangwen i midt-England fra midten av 1800-tallet og frem mot 1. verdenskrig. Romanen dekker et bredt sosialhistorisk lerret, fra den tradisjonstro bonden Tom Brangwen, som langsomt blir omgitt av industri og gruvedrift, til barnebarnet, Ursula Brangwen, en moderne kvinneskikkelse som med dype røtter i fortiden gjør opprør mot både familie og tradisjon. Skikkelsene i Lawrences roman er ikke bare uforglemmelige i sin fulltonende og usentimentale menneskelighet; de er også omgitt av et landskap som med sin dype mytiske og religiøse klangbunn skaper et univers som vil berøre stadig nye generasjoner lesere. Foreligger herved for første gang i norsk språkdrakt.

D. H. Lawrence (1885–1930) er gruvearbeidersønnen fra Nottinghamshire i England som ble gift med den tyske aristokraten Frieda von Richthofen, og som ble en av modernismens største og mest kontroversielle forfattere. Han døde av tuberkulose bare 45 år gammel, men etterlot seg likevel en imponerende produksjon av romaner, noveller, skuespill, dikt og sakprosa. I Norge er Lawrence kanskje mest kjent for gjennombruddsromanen Sønner og elskere (1913) og for sin siste roman, Lady Chatterleys elsker (1928), som lenge var forbudt på grunn av sitt pornografiske innhold, men de to store søsterromanene Regnbuen (1915) og Kvinner som elsker (1920) er vanligvis regnet som forfatterens hovedverk.