Antígona González

Det absurde, det utmattende, det nødvendige arbeidet

med å grave opp en kropp for å grave den ned igjen.

For å bekrefte med stemmen det man så inderlig

frykter, det man så inderlig ønsker: Ja, herr etterforsker,

ja, herr rettsmedisiner, ja, herr politi, denne

kroppen er min.

Helt siden de meksikanske myndighetene erklærte krig mot narkotikabandene i 2006, har volden eskalert. Den 8. juli 2021 var det ifølge El País registrert rundt 90 000 forsvunnede i landet. Bak disse tallfestede grusomhetene skjuler det seg mennesker; pårørende med sine ansikter, sorger og ønsker om å få begrave sine kjære. Sara Uribes Antígona González vil gi disse et språklig rom. 

Sara Uribe ble født i 1978 i Querétaro, men har i mesteparten av sitt liv vært bosatt i delstaten Tamaulipas i Nord-Mexico. Hun er en anerkjent og prisbelønt poet, dramatiker og litterat i hjemlandet. Antígona González, utgitt i 2012, er hennes mest kjente verk. Grunnfortellingen følger tittelkarakterens ufullendte sorg i letingen etter hennes savnede bror, Tadeo. Hun deler skjebne med andre stemmer som kretser rundt henne: Sofokles’ Antigone, tekster av Judith Butler og Marguerite Yourcenar, men først og fremst en rekke vitnesbyrd fra samtidige meksikanske aviser og blogger. 

Cristina Rivera Garza skriver i forordet at Uribe ikke ønsker «å ‘gi en stemme’ til noen, men [...] skape tekstlige strukturer som kan omfavne og forsterke mangfoldet av stemmer som finnes rundt oss fra før av.» Hun vet at vi ikke kan gjenskape den virkelige lidelsen til virkelige mennesker. Det er lettere å mytologisere den, slik som for eksempel Netflix de siste årene har gjort med serier som Narcos. Uribe vil ikke dette; isteden gjør hun også den mytiske lidelsen virkelig og til samtidas anliggende.

Med forord av Cristina Rivera Garza. 

«Jeg imponeres over måten Uribe har integrert så mange tekstfragmenter i ett verk; vanligvis ville et konseptuelt prosjekt kunne skapt avstand til stoffet, men det skjer på ingen måte her. Den sømløse sammenflettingen av dokumentarisk materiale og diktning gjør Antígona González til en bok som treffer leseren i kroppen, i rettferdighetssansen, i empatien.

Samtidig er dette en banebrytende bok i (den meksikanske) poesien, nettopp fordi den setter jeget til side til fordel for «en kuratert samling av andres materiale som (…) ga kropp til vår tids sosiale lidelser», som Cristina Rivera Garza skriver i sitt opplysende og engasjerte forord, skrevet til den norske utgivelsen.»

«Antígona González er et berørende og fordringsfullt poetisk verk, politisk så vel som litterært. Om det vil skape ringvirkninger i den norske poesien, gjenstår å se, men muligheten for å la seg inspirere er i hvert fall sterkt til stede.» 

– Katrine Heiberg, Morgenbladet

«Her er eit påfallande fråvær av meiningsagitasjon og oppmodingar til straff, gjengjelding og krav om moralsk ransaking hos dei skuldige, ja, i det heile er underskotet på valdsskildringar markert. Men slik er teksten modulert – den er stille, ikkje rabiat; dermed veks også tekstens trykk og verknad. Kjernen i Sofokles’ Antigone er, slik eg les stykket, også kjernen i Uribes Antígona González: «Jeg skaptes til å dele ømhet, ikke hat.»

– Sindre Ekrheim, Krabben - Tidsskrift for poesikritikk

«Som verk er Antígona González ein hybrid, i skjeringspunktet mellom dramatikk og poesi, samt mellom skjønnlitteratur og sakprosa, grunna det store tilfanget av dokumentarisk materiale i teksten. Uribe, som ser ut til å arbeide under det walterbenjaminske mottoet «eg har ingenting å seie, berre å vise», kryssklipper mellom avisartiklar, blogginnlegg, litterære og teoretiske tekstar, samt dei mange latinamerikanske Antigone-tolkingane. Om dette høyrest ut som eit grep som skaper distanse og refleksjon heller enn innleving hjå lesaren, så stemmer det berre delvis, for Uribe har valt (og lukkast med) å samle bitane til eit heilt hjarte, som bankar sjølv om det er knust.»

«Antígona González er ei bok som er politisk utan blygsel, samtidig som den er rik på litterære og språklege kvalitetar, også i den norske versjonen. Måten Uribe omformar det dokumentariske materialet til litteratur på, er interessant, ikkje minst fordi ho lukkast i å skape ei form som kan romme tematikken, utan at det resulterande verket blir for eintydig. I staden har dette blitt ein tekst med eit nettverk av kryprøter rett under overflata, som både sender tankane utover i verda, innover i ein sjølv og langt bakover i litteraturhistoria.»

– Helene Hovden Hareide, Klassekampen

«I sin norske gjendiktning formidler Bendik Vada følelsene som oppstår, i en blanding av desperasjon, sorg og stillhet. På overbevisende vis veksler de hverdagslige utropene til Antigona González med Sofokles’ drama og alle de andre tekstene. Språket er tro mot originalen, og det tjener boka godt.»

«Boka gjør det som litteraturen kan best, den får det fjerne fra Mexico, og for så vidt også fra Ukraina, til å virke nært. Jeg lever meg inn i hvordan det er å være Antígona. Jeg kjenner på den konstante unntakstilstanden. På hvordan det må være å stå opp og «kjøpe gass, betale regninger og fortsette å gå på jobb» selv om ens egen bror er forsvunnet. Jeg føler på desperasjonen, angsten og sinnet til de letende kvinnene, og jeg håper så inderlig jeg slipper å bli en antigone selv. Jeg vemmes over volden i samfunnet, samtidig som jeg blir stolt og motivert av de ukuelige damene som trosser terroren, frykten og stillheten. Det er Antígona González’ historie som står i bokas sentrum, men flerstemtheten synliggjør at hennes historie ikke er unik: Det finnes så altfor mange antigoner.»

– Stine Linnerud Jespersen, Mellom – Tidsskrift for omsett litteratur