De hovne føttene mine
Love, love will tear us
apart again –
Joy Division
1.
– Og det første jeg tenkte: Hva er en kjøkkenskriver? Men la oss vente med det. For hva kan vi si om rekkefølgen? Årsak, virkning? Kronologi? 1, 2, 3? A, B, C? Og ettersom det er litteratur vi skal snakke om: begynnelse, midte og slutt, denne lille kjeden av ord vi fortsatt forbinder med et navn og en tittel: Aristoteles og Poetikken – hva kan vi si om begynnelse, midte og slutt? Et sted (§ 5) i essayet «Figuren» – eller, om man vil, i det femte kapitlet i Aud Olsens bok På kjøkkenet, eller, i den første av de to delene som utgjør bokens appendiks – skriver Gustav Haarnack: «Som definisjonen viser [dvs. Aristoteles’ definisjon i Poetikken], er ikke bare slutten begynnelsens inverterte skikkelse: slutten inntreffer allerede med begynnelsen, hvis begrep ikke kan avgrenses uten denne inversjonen – den som inntreffer der en begynnelse slutter, eller en slutt begynner. Mellom begynnelse og slutt finner man – strengt tatt – slutt og begynnelse.»
2.
Haarnack bedriver en dekonstruksjon av ordkjeden begynnelse, midte og slutt. Ja, en utspørring av en veletablert diskurs, en fortellerteknisk diskurs, vil flere antagelig mene. Vi er blitt opplært til å tenke at den kronologiske fortellingen – som f.eks. den greske tragedien, den realistiske romanen, den typiske Hollywoodfilmen – består av disse tre kompositoriske elementene Aristoteles retter oppmerksomhet mot: begynnelse, midte og slutt. Hvorfor? Hvorfor tenker vi slik? Og hvorfor tenker vi at ordkjeden, som uttrykk for god smak og litterær fornuft, alltid allerede, for oss, tilhører en forgangen tid, epoke, ja, en verden der forfattere og lesere av åpenbare grunner ikke evnet å skue inn i fremtiden og den modernismen som der ventet på kommende slekter? (Kanskje med unntak av Marx. Fremfor å oppsøke fortidens monumenter, skriver han, må den sosiale revolusjonen skue inn i fremtiden for der å finne sin poesi.) Vi er blitt opplært til å tenke at vi er barn av et århundre som oppløste den episke enhet. Vi trenger ikke begynne der man (etter sigende) tidligere skulle begynne, og vi trenger ikke slutte der man skulle slutte. C følger ikke nødvendigvis etter B, og har man sagt A trenger man ikke nødvendigvis … osv. Eller rettere, vi trenger ikke skrive slik som våre mektige fedre skrev. Fantasier om fadermord? Ja. Haarnack skriver: «Neppe noe topos i europeisk litteratur deler begynnelsens og sluttens prestige. Om ’europeisk’ litteraturvitenskap daterer sin begynnelse med Aristoteles’ poetikk, er nettopp begynnelsen (og dermed slutten) a priori denne vitenskapens mest stabile figur.» (§ 16) – Selvfølgelig: det er den (mest) stabile figuren vi drømmer om å rydde av veien. Vi drømmer, kanskje fordi vi vegrer oss. Vi vegrer oss for å gå både begynnelsen og slutten i møte. Vi skjelver ved tanken på å ta fatt på nye og ukjente oppgaver. Vi utsetter og utsetter – i det uendelige, som vi jo så gjerne sier. Prokrastinerer. Og det blir man jo ikke rik av. Verden går rakt til helvete (nok en gang); problemene hoper seg opp, og vi ser ikke lyset i enden av tunnelen, nei, vi ser ingen ende, ingen slutt. Eller det er nettopp slutten vi ser. Hver dag tyder vi endetidens tegn. Dechiffrerer, slik vi har for vane. Bedriver eksegese. Eskatologi. Verden er en hellig bok, en bok som må forklares, og selv Fanden leser Bibelen. Men er vi i stand til å se en ny himmel og en ny jord? Stikkord: negativ teologi. Kunsten å la det nærværende (eller drømmen om og troen på det nærværende, Gud f.eks.) indirekte komme til uttrykk i fraværsmetafysikkens direkte tale. (Egentlig en umulig kunst.) Skal vi tro Fredric Jameson (o.a.), er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn det er å forestille seg et reelt alternativ til (sen)kapitalismen. Vi ser jo på tv. Eller YouTube (www.youtube.com). Et tastetrykk. Nærmere deg mitt fravær. Vi har for vane å gjøre det lett for oss. Hollywood er stedet (topos) der drømmene og fantasiene utspiller seg, som f.eks. fantasien om fadermord.
3.
Alfa og omega … Og, tror jeg, en redsel for å spekulere i slutten, den slutten vi fortsatt bærer i oss, om ikke annet som en romersk påminnelse: memento mori – «husk du skal dø». (Jeg har ofte sett ham for meg: slaven hvis oppgave var å minne sin herre, den nettopp hjemkomne og i alles øyne seiersbekransede hærføreren, om døden.) Og kanskje er det nettopp derfor vi gjør som Aud Olsen: vi holder oss hjemme; vi er hjemlige av oss: hjemmevante, husvarme, fortrolige, nasjonale, innenlandske … Og til nød – eller, når vi ser nøden (som helt riktig rimer på døden) i hvitøyet – er vi villige til å føre regnskap. Som Aud Olsen. Hun skriver om pengene hun ikke har, og hun skriver om sine vaner. Kort sagt: fravær og nærvær. Døden og livet; økonomi og Jesus (og nettopp i den rekkefølgen). Heller ikke Aud Olsen er i stand til å forestille seg sin egen død. Og heller ikke Aud Olsen er i stand til å (be)gripe den abstraksjonen vi stundom kaller økonomi, stundom kapitalisme. Aud Olsen skriver om varen, den abstrakte varen. (Og hun viser at hun står i gjeld til nevnte Marx. Vareanalysen i Das Kapital (første bind, 1867) er en øvelse i abstraksjon, eller om man vil, en abstrakt øvelse. Husk: les alt Louis Althusser har skrevet om dette emnet. Og ikke glem Lenin, Lukács, Sartre.) Varen er abstrakt, pengeseddelen du holder i hånden er uforståelig. Det er skremmende hvor lett det uforståelige lar seg forene med vanen, ja, bli til vanen (metamorfose). Kapitalisme er, som kjent, et annet ord for religion. – Men ikke bare sett med sosiologiske øyne: kapitalisme og protestantisme, som hånd i hanske, Adam og Eva, privat eiendomsrett og personlig kristen osv. Nei. Aud Olsen befinner seg i en nødssituasjon; sosiologisk sett er hun så godt som død, dvs. hun befinner seg utenfor den (gripbare) sosiale strukturen; hun har mer med klostercellens asketiske (en Ezra Pound ville kanskje sagt stoiske) teologi å bestille enn hun har med «folk flest» og de sosiale kodene å gjøre. Hun vet hun skal dø, men hun kan ikke forestille seg sin egen død. Derfor skriver hun om døden, om det abstrakte. Om penger og varer. Og derfor skriver hun om det å skrive, om det å være – eller i fraværets vold om å ønske å være – forfatter. Jo, en poetikk. Men la oss ikke glemme at memento mori, disse to romerske ordene, også er betegnelse på en genre. En kirkelig genre. Dødsmessens genre. Den viktigste av alle de genrer som er blitt iverksatt i påminnelsens hellige navn. (Reisetips: ta turen til hansabyen Lübeck, Thomas Manns fødeby, for der å studere historien om den europeiske dødsdansen. Les deretter Der Tod in Venedig (1912). Du vil garantert lære noe.)
4.
Altså: På kjøkkenet. Ikke en tittel som umiddelbart vekker interesse; i beste fall en antitittel, i verste fall en nødløsning. Og hva med navnet? Forfatterens navn? Aud Olsen? Jo, selvfølgelig går det an å hete det, og jeg vil tro det er mer enn én person i Norges land som hver dag presenterer seg som Aud Olsen, men kanskje ikke så veldig mange som presenterer seg som Aud Olsen, forfatter (eventuelt: forfatteren Aud Olsen). Dette kunne jeg selvsagt ha funnet ut av. Jeg kunne ha erstattet tro med viten. Noen tastetrykk. Kanskje bare ett. Likevel har jeg valgt å ikke foreta undersøkelsen; jeg har ikke falt for fristelsen å konsultere www.gulesider.no, www.ssb.no/navn og andre tilgjengelige (søkbare) arkiver over mine medborgere. Hvorfor? Hvorfor nekte seg tastetrykket? Hvorfor en slik, i dager som våre, underlig form for selvsensur? Fordi informasjonen er irrelevant, like irrelevant som svaret på spørsmålet om hvor mange nordmenn som, i likhet med hovedpersonen i Dag Solstads roman Ellevte roman, bok atten (1992), går under navnet Bjørn Hansen; like irrelevant som statistikken over hvor mange som i 2006 het Jan Johansen, i 2008 Jan Olsen, osv., osv. Informasjonen er irrelevant, og nettopp derfor må vi, hvis spurt, rødmende innrømme vår tendens til å nærme oss boken – dvs. omslaget, tittelbladet og de bokstavene som der gir seg til kjenne – under påtrykk fra vår indre biograf, denne sladrekjerringen som har mer med id å bestille enn det vi liker å tro. (Hva vi liker å tro? Jo, vi liker å tro at id så å si er identisk med Menaders flokk, dvs. bakkantinnene …) Vår indre biograf vil så gjerne vite alt om alle. Hun vil vite hvorfor den og den sa det og det; hvorfor den og den skrev slik og sånn. Det må finnes klare svar, og alt må ha med personlighet å gjøre. Personlighet. Karakter. Etos. Og aller helst en sviktende eller manglende karakter, sviktende eller manglende etos. Skikkelige saker. Noe å grafse i. Som f.eks. skattelister. Den og den tjener så og så mye, den og den lite eller ingenting. Nesten som å si: den og den har skrevet så og så mange gode bøker, den og den har bare skrevet dårlige bøker, eller har ikke skrevet bøker i det hele tatt. – Hvem er forfatteren Aud Olsen? Hvor kommer hun fra? Sverige, skriver hun; hun rømte til Norge med et sirkus. (Ja, særlig.) Hvor bor hun? I Rakkestad, skriver hun, men retter det til Oslo; hun er et urbant menneske, det er i byen – på kjøkkenet i byen – hun får puste. Hvordan ser hun ut? Tja, si det. Har hun mange elskere? Hun forteller om en guttegjeng i tjueårene (polske håndverkere): «De klinket fire bolter ned i kjøkkengulvet, bandt meg på hendene og føttene; den ene kom i baken min, den andre i munnen og ansiktet – disse tingene finner man jo på internett. Det skuffer meg at de skulle ha betaling etterpå, ikke mer enn vanlig timelønn, men likevel. De likte meg jo, og jeg kan umulig ha mer penger enn dem i utgangspunktet. Men det var deilige gutter, og jeg måtte ha en pikk igjen (to da, denne gangen). De hovne føttene mine.» – Hovne føtter.?Sofokles’ Kong Oidipus. Og alt dette foregår inne på kjøkkenet. Men hvorfor kjøkkenet? Hvorfor ikke et annet sted (topos)?
5.
Jeg innrømmer det gjerne: jeg rødmer lett. Jeg rødmer hvis jeg forsnakker meg eller ved et uhell velter borddamens vannglass; jeg rødmer hvis noen forteller meg en bløt vits som bare er pinlig … Og slik kan jeg fortsette. En lang liste, ja. Men en lang liste – eller rettere, en fortegnelse over høyst trivielle bekjennelser – som lar seg sammenligne med andre lesende menneskers bekjennelsesskrifter. Som f.eks. det bekjennelsesskriftet Jean-Jacques Rousseau i sin tid forfattet. Rousseau, som skriver at han ikke husker noe som helst fra tiden før han som liten gutt ble kjent med bøkene i morens bibliotek; Rousseau, som, for oss, fremstiller seg selv som et ødipalt vesen, om ikke det ødipale vesenet par excellence. Jean-Jacques, homme de lettres – i sannhet en trofast morsbinding. Der inne, i morens bibliotek, blir Jean-Jacques født for annen gang: Rousseau – forfatteren som aldri vil bli glemt – ser dagens lys. (Om føttene hans noen gang var hovne, vet jeg ikke. Les mer. Finn ut. www.google.com) Biblioteket: et sted vi alle må forholde oss til. Fordi vi må forholde oss til språket. Dette vet vi. Aud Olsen skriver: «Mmm. Språket. Hvor er språket? På biblioteket. Og jeg er på kjøkkenet.»
6.
Men kjøkkenet? På kjøkkenet? Det er hit inn vi skal. Det er her vi skal se for oss Aud Olsen, forfatteren Aud Olsen. Hun befinner seg på kjøkkenet. Et rom i et hus, og ikke et hvilket som helst rom i et hus; som arbeidsværelse betraktet, er kjøkkenet et rom (la oss igjen si en topos) som i den patriarkalske kulturen er forbeholdt kvinnen. Hva gjorde Xantippe mens ektemannen, Sokrates, vandret omkring på agoraen? Kan hende oppholdt hun seg på kjøkkenet og hisset seg opp over mannens dumhet? I hvert fall: det sies at hun var utstyrt med en særdeles skarp tunge, det sies at hun var den eneste som kunne målbinde Sokrates (og derfor betegnelsen xantippe: hissig eller trettekjær hustru eller kvinnfolk). Ved en anledning skal hun, den stridige Xantippe, ha tømt en potte over husbondens hode, og deretter så treffende bemerket: «Etter torden kommer som regel regn!» En potte, et objekt vi uten problemer av noe slag leser inn i husholdningens diskurs. Det spiller ingen rolle om potten tilhører kjøkkenet eller soverommet; den er uansett hjemlig, nærmest i freudiansk forstand: heimlich, heimisch. En potte med føde eller en potte med ekskrementer – innenfor husets fire vegger går det ut på ett. Her er det kvinnen som regjerer. Eller rettere, her, innenfor husets fire vegger, regjerer en kvinnelig skikkelse som ikke utelukkende lar seg tyde som et begjærsobjekt, en maskulin fantasi like abstrakt og uforståelig (for ikke å si uoppnåelig) som de maskuline pengene. Nei. Ikke utelukkende. Ikke utelukkende mannens alfa og omega. «La femme n’existe pas.» Selvfølgelig, hun finnes ikke, Kvinnen med stor K. «The Lady», jomfruen i tårnet: objektet ridder Lancelots blikk er rettet mot. (Les Lacan, Zizek, Dylan m.fl.) Men ikke utelukkende et objekt. Innenfor husets fire vegger – og kanskje særlig på kjøkkenet – trer hun frem som en avmytologisert skikkelse, en Xantippe som styrer og steller, ja, som påtar seg rollen som husøkonom. Kjøkkenskriveren, bokstavelig talt. Der har vi henne: kjøkkenskriveren. (Og ikke i den «folkelige» betydningen: en «mann» (pusling, tøffelhelt) eller et barn som hjelper til på kjøkkenet.) Det gjelder å ha orden på sakene. Det gjelder å føre regnskap. Penger og vaner. – Så kanskje ikke så rart da at revolusjonære mannfolk har hatt en tendens til å frykte kvinnen. Marie Antoinette leker bondekone, nei, hun er en bondekone, nei, hun leker osv. Robespierres råd er fortsatt gyldig: lev et liv uten vaner, og du vil leve et fryktløst liv. Men hva skal vi gjøre hvis frykten – og angsten med den – forsvinner? En av mine tidligere studenter har svart på dette spørsmålet. Vi hadde snakket lenge om Freud og Adorno, og så svarte han på dette spørsmålet som jeg eller en av de andre studentene hadde stilt. Han svarte: «Hvis frykten og angsten forsvinner, da skal vi ikke gjøre noe som helst. Da skal vi slutte å snakke sammen, og vi skal ikke skrive mer.» – Nettopp. Da skal vi slutte å snakke sammen, og vi skal ikke skrive mer.
7.
Men altså: Aud Olsen: På kjøkkenet, den åttende boken i H Press’ «SERIE IMPERATIV HVORFOR SKRIVE HVA HVORDAN» (www.hpress.no). En liten bok – ved første øyekast kan den minne om de gule (pocket)bøkene (jeg hadde nær sagt de gule sidene) det tyske forlaget Reclam gir ut i Reclams Universal-Bibliothek (www.reclam.de). Kanskje ikke tilfeldig. Kanskje formgiver Rune Mortensen har tenkt tanken, sett sammenhengen. For det er krevende å lese Aud Olsens På kjøkkenet, så krevende at man, under lesningen, må – ja – oppsøke biblioteket. Eller i flertall: bibliotekene. Og da andre biblioteker enn det norske, som f.eks. det tyske universalbiblioteket. Man må avbryte lesningen, og man må finne frem en mengde tyske bøker, deriblant Novalis’ Heinrich von Ofterdingen (1802), samt diverse skrifter signert marxisten og språkfilosofen Walter Benjamin (og selvfølgelig Marx selv: Gesammelte Werke). For ikke å snakke om de greske bøkene, eller la oss like gjerne si: det greske biblioteket. Sofokles’ Kong Oidipus og Aristoteles’ Poetikken er begge allerede nevnt. Nevnes bør også Platons dialoger og Paulus’ brev. (Og hva dette greske biblioteket angår: her må nok de fleste av oss feste vår lit til oversetterne. De fleste av oss er barbarer. «For folk flest» – hvor urovekkende det i grunnen lyder.) – Men Aud Olsen skriver ikke om sine besøk på biblioteket. Derimot skriver hun om norske PRIX, hvor hun en tid arbeidet som (lesende) kassadame, og hun skriver om besøk på svenske KONSUM, og det er på det siste (hvis vi nå tar rekkefølgen i betraktning) kjøpesenteret hun, husøkonomen, går til innkjøp av de bøkene ingen andre vil ha. Slik får vi vite noe om hva og hvordan hun leser: «Den følgende uken leste jeg det jeg hadde funnet, og holdt siden øynene åpne for forfatterne som ble nevnt der. Det var enkelt. Jeg leste for eksempel Kung Oidipus. Oversetteren nevnte Hölderlin, og Hölderlins oversetter nevnte Walter Benjamin. Benjamin nevnte selv Karl Marx & Franz Kafka, mens Marx’ oversetter nevnte Heinrich von Kleist, Novalis & Charles Baudelaire (som riktignok var fransk); disse forfatterne merket jeg meg. Jeg hadde særlige gleder, for eksempel av å finne eldre bøker om kjøpesenteret, der jeg jo leste dem og kunne se at det forfatteren skrev langt på vei var sant, ihvertfall stemte med ting jeg tenkte når jeg så opp og møtte blikket over hånden som rakte meg pengene, eller kundene så avmålt på meg for å bekrefte at bankkortet faktisk lot dem forlate PRIX med varene de hadde valgt ut og ville ha med hjem.» – Forfatteren Aud Olsen: hun skriver fordi hun har lest bøker som andre har lest og oversatt, og hun har lest – og fortsatt leser – fordi hun har trodd (og kanskje fortsatt tror) at bøker og verden beskriver hverandre. Poetikk? Ja. Men et spørsmål om tro. Tro, håp og kjærlighet (Paulus). Memento mori. – Ja. «Husk du skal dø». Hver gang hun leser: hun husker hun skal dø, Aud Olsen. Hun skriver om skuffelsen, om de gode bøkene som skuffer henne. Selvfølgelig: den som lærer om døden, blir skuffet.
8.
«HVORFOR SKRIVE HVA HVORDAN». I den grad det er snakk om ett eller flere spørsmål: det er selvfølgelig nødvendig å reise problemstillingen(e). Hver gang jeg setter meg ned for å skrive, og hver gang jeg legger meg ned (eller halvveis sitter) på divanen for der, i bokens vold, å koble mitt begjær til et radikalt Annet, et skriftobjekt jeg, fortsatt i dialog (kulturell utveksling) med G. E. Lessing, «oversetter» til en utfoldelse i tid, en rekkefølge. Den gamle leksen: i motsetning til maleriet er litteraturen et tidsfenomen; det ene ordet kommer foran det andre, dvs. det andre følger etter det første osv., og slik skapes (i skrive- så vel som i leseakten) mening i tiden, ja en mening i rekkefølgen, en mening som, kan vi si, står i skarp kontrast til den meningen som er umiddelbart gitt i maleriet, eller rettere, i selve den umiddelbare beskuelsen, denne forestillingen om at meningen (sannheten) i maleriet lar seg gripe i øyeblikket ... Og likevel, min kjære Lessing, må vi legge maleriets mening ned i språk, eller for å si det med den høyst aktuelle Henrik Wergeland: «Plumpe Menneskebeundring, / som behøver Luft og Læber!» (Jan van Huysums blomsterstykke (1840), www.wergeland2008.no, www.nb.no/super/wergeland), ja, hver gang jeg kommer i berøring med spørsmål knyttet til skriften, som f.eks. de spørsmålene vi forbinder med den Sokrates vi kjenner fra Faidros, blir jeg minnet om at det fortsatt er nødvendig å spørre: Hvorfor skrive? Skrive hva? Hvordan? Rekkefølgen? Hvordan oversette A til B?
9.
Jeg vet hva jeg snakker om. I fire år har jeg undervist ved forfatterstudiet i Bø i Telemark. Jeg har undervist – primært i litteraturhistorie og litteraturteori, men jeg har også, i samarbeid med andre lærere (forfattere), gitt studentene råd om diktningen. Råd, ikke regler, la det være sagt. Selv i hjertet av Telemark er regelestetikken blitt menneskene fremmed. Kanskje ikke så rart – vi er jo alle romantikere, vel å merke ikke fordi vi er genuint interessert i fragmentet som kunnskapsform (Novalis, Schlegel m.fl.), men fordi våre foreldre og besteforeldre har oppdratt oss til å tenke på forfatteren som – ja – en guddommelig skikkelse, en inspirert i ordets rette forstand (in spiritus, i ånden, jfr. Platons enthousiasmos). I forfatterens verden står alt på spill. Forfatteren fester til papiret det som ingen våger si. Ikke «schweigen», men «wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schreiben.» (Det kulturjournalistiske spørsmålet: «Hvor får du ideene dine fra?» – i sannhet ekvivalent med sportsjournalistikkens «Hva følte du da?») Jo, jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har forstått hvorfor studentene – all innarbeidet antiregelestetikk til tross – vil ha gode svar på de spørsmålene vi stiller i forbindelse med den historiske poetikken. Hvorfor skrive? Skrive hva? Hvordan? – Og jeg har lært mye. Det har vært fire gode år. Jeg ser frem til å fortsette undervisningen.
A.
Dette vet Aud Olsen. Hun vet at forfatteren står i veien. Nei, ikke forfatteren, men bildet av forfatteren. «Maleriet» eller «tv-bildet» hvis mening umiddelbart skal la seg gripe … «Det kom for meg at jeg kanskje kunne lære noe, likevel,» skriver hun, forfatteren Aud Olsen, «selv om jeg sluttet å gå ut av huset – kanskje ikke helt og holdent, slik gikk jeg for eksempel til postkassen en gang i uken, litt oftere, eller sjeldnere, annenhver uke kanskje […] Forleden snakket jeg med en journalist. Ikke at jeg møtte vedkommende, jeg har tv og ser mye på den, mer enn noe annet egentlig, slik kom jeg til å diskutere der vi satt. Det var ikke så liketil alltid, mente journalisten og vant min sympati, men man visste hvem forfatteren var, eller kunne spørre. Jeg dro litt på det.» – Nettopp. Vi ser jo på tv, YouTube. Vi ser på bilder, levende bilder, tyder dem. Bilder satt inn i en rekkefølge. Har man sett A … osv.
B.
Hvem er det som snakker? Skriver? Jeg er fullstendig klar over at slike spørsmål i dag fremstår som gammeldagse. Vi skal liksom ikke stille oss undrende til stemmen, denne stemmen vi hører selv om vi leser innenat. Igjen er det blitt på moten å ikke bedrive metafor. Snarere tvert imot skal vi kun bedrive ord. Likevel, som trofaste romantikere kan vi ikke unngå å høre stemmen. Høre, lytte, ja, fornemme en Annens tilstedeværelse – det radikalt Annet, et noe vi tar i besittelse, gjør til vårt eget. – Som om litteraturen er noe vi har kjøpt og betalt. Og det har vi jo. (Bokhandelen, kjøpesenteret, antikvariatet og andre steder der bøker selges.) Fortsatt er vi så personlige. Personlige kristne. Det er bare å innrømme det. Fortsatt må vi huske å lære at kristendommen skal være universell (Paulus).
C.
En anekdote forteller at da Lucky Luke var gått til filmen, mottok Morris, tegneserieheltens skaper, et brev fra en liten gutt (jeg har for lengst gitt ham navnet Jean-Jacques) som tydelig preget av begeistringen filmen hadde vakt i ham, kun hadde én negativ merknad, og den angikk – ja, nettopp – stemmen. Lucky Luke hadde ikke sånn stemme, kunne den unge leseren (Jean-Jacques) opplyse Morris om. – Stemmen. Eller skriftstemmen, om man vil. Hvem er det som snakker, skriver, i Aud Olsens På kjøkkenet? Et mulig svar: Arve Kleiva, mannen bak forfatternavnet (psevdonymet, nei, la oss heller si heteronymet) Aud Olsen – det er han som snakker og skriver, samt «oversetter» bokens nest siste kapittel, eller, om man vil, den første av de to delene som utgjør bokens appendiks: Gustav Haarnacks 16-siderlange skrift «Figuren». Nettopp. Arve Kleiva snakker og skriver i – og «oversetter» – Aud Olsens På kjøkkenet. – Men nei, den lille gule boken er ikke et bekjennelsesskrift. En opptegnelse, ja. Regnskap. Kjøkkenskriveri. Men først og fremst et skrift hvis genre nærmest gir seg selv: memento mori. En sakte dødsdans over kjøkkengulvet (mens huset brenner, bombene faller, osv.). Her blir ingen utlevert. Ingen personlighet. Ingen karakter. Interesseløshet er et nærliggende begrep. Men etos? Vi kan snakke om etos. Om den etos skriftstemmen bærer frem. Og vi kan snakke om hvordan vi, i dag, vil oversette og anvende en tekst som Sofokles’ Kong Oidipus. «De hovne føttene mine. Jeg tenkte på Jesus, om han kunne se gjennom hullet i føttene da de spikret ham fast, som et stykke tre til et annet. Han sa ikke: Jeg er ikke en planke, dere er ikke snekkere nå, det er på tide å våkne. Guttene var søte da de gikk, muntre.» – Guttene. Om det er snakk om de polske håndverkerne eller Jesu disipler; påstander om munterhet er ikke til å kimse ad. Bare tenk på Nietzsche, den überprotestantiske tyskeren som ville være polakk, og hans «fröhliche Wissenschaft» («la gaya scienza»). Munterhet. Vi tenker på glede. Og vi kan ikke la være å tenke på læreprosessens mange gleder (og sorger, skuffelser). Oidipus gjennomgår en læreprosess. Det var denne læreprosessen filosofen Aristoteles interesserte seg for. Bevegelsen fra uvitenhet til viten. Tragediens og den filosofiske dialogens (spennings)kurve. Sokrates snakker om kjærlighet til ideene, og Xantippe driver med sitt der inne på kjøkkenet. Paulus, verdenshistoriens første leninist, ber kvinnen tie stille; han sier vi skal tro på kjærligheten. Og Aud Olsen, hun med de hovne føttene, den kvinnelige Oidipus, fikk det for seg at hun «kanskje kunne lære noe». – Så hva skal jeg si, sånn til slutt? Les denne boken. Les Aud Olsens På kjøkkenet. Du vil høre en stemme, og den er din egen. Du vil høre deg selv tale om noe du ikke kan forestille deg, men likevel må lære å skrive om: døden.