Vinduet 3/2009

Røff guide til VINDUET 3-2009:

En høst der Pia Haraldsen så vel som Hank Von Helvete inntar teaterscenene, kan ikke Vinduet være noe dårligere. Vi har derfor samlet et lite knippe med artikler som ser på forskjellige sider ved norsk dramatikk. Aksel Kielland er museumsvakt for Radioteatret, Ole Robert Sunde har så til de grader lest det siste stykket til jubilant Fosse, og splatterduoen Sons of Libertys oeuvre er nå samlet mellom to permer og litt til. Jan Erik Vold er utrettelig i sitt korstog for Sverre Udnæs’ ettermæle, og ser nærmere på hans hovedverk Aske. Petra Helgesen skriver om ny dramatikk for barn og ungdom, og Kai Johnsen fra Dramatikkens Hus forteller litt om alt.

Bokbransjen er i kraftig endring, på godt og vondt. Paal Bjelke Andersen driver enmannsforlaget Attåt. Her finner litteraturformidlingen et annet elveleie enn det vi er vant til. I forlagsintervjuet blir vi bedre kjent med hans filosofi og poetiske praksis.

Vinduetprofilen omhandler den amerikanske forfatteren Lydia Davis, brennaktuell med sine samlede historier i bokform. Vi har også oversatt et par av dem.

Kjersti Annesdatter Skomsvold er høstens debutant. Vi trykker en novelle, og har også et kort møte med henne.

Ann Jäderlunds siste diktsamling blir lest av Sara Li Stensrud og Svein Paulsen.

En litterær reisereportasje fra Nigeria, signert Kjetil Gyberg og Yngve Leonhardsen, viser oss ett annet Afrika.

James Wood er en av de fremste litteraturkritikerne som er aktiv i det angloamerikanske språkområdet i dag. Med sin tekst om det overveldende dobbeltalbumet Quadrophenia av The Who, beviser Wood at det er mulig å skrive innsiktsfullt og pasjonert også om gitarbasert populærmusikk. Ikke dårlig.

Ellers kommer vi dessverre ikke utenom et par hvite, middelaldrende, eller døde, menn. Til gjengjeld har de skrevet noen jævlig gode bøker. Kjell Askildsen kjenner dere til. Amerikanske Richard Yates, som døde i 1992, har fått en merkbar renessanse det siste året, og Leif Bull forsøker å forklare hvorfor. Philip Roth er i sitt femtiende år som forfatter viktigere enn noen gang, og Bernhard Ellefsen tar oss med til indignasjonens spede begynnelse, den langt fra spede debutboka Goodbye, Columbus.

Og faktisk litt til.