Prosa 04/10

Mange har bidratt med debattartikler om «tellekantsystemet» for forskningspublisering i Prosa de siste årene. Fra 2006 har denne publiseringsindikatoren påvirket hvor mye offentlige midler forsk-ningsinstitusjonene får. En artikkel, Anders Johansens «Hva er vitenskap godt for?» i Prosa 01/06, førte til mye debatt, «professor-opprop» og boka Hva skal vi med vitenskap? I artikkelen fortalte Johansen hvordan det mangeårige forskningsarbeidet med boka og nettstedet Virksomme ord -ga mindre publiseringspoeng (5 poeng) enn om han og medforfatteren hadde publisert én vitenskapelig tidsskriftartikkel hver (6 poeng). Slikt er dårlig nytt for oss som er opptatt av forskeres samfunnsansvar.

I dag aner vi flere uheldige utslag av systemet. Ett er antologien som forretningsidé. Her synes det å ha utviklet seg en kunstig, tellekant-tilpasset publiseringsøkonomi. Utgis antologien på forlag som er godkjente som autoriserte publiseringskanaler på «nivå 1» (og det gjør den, for det finnes per august 2010 et titalls godkjente bare i Norge, se http://dbh.nsd.uib.no) utløser den 0,7 poeng per artikkel til hver artikkelforfatters institusjon. Hvert publiseringspoeng gir i dag ca 40 000 statlige kroner til institusjonen, og det blir fort et titalls poeng for en antologi. Slik har forleggere og akademikere, også innen human- og samfunnsvitenskapene, blitt stadig bedre i matte: flere antologier, mer penger. Det betyr ikke så mye at summen en institusjon må betale forlaget i produksjonsstøtte for antologier har økt betraktelig (30 000 før tellekanter, 100 000 nå?), fordi alle vet at institusjonen får pengene tilbake når publiseringspoeng rapporteres. Informerte kilder hevder riktignok at det fra 2011 vil bli mer transparens i denne poeng- og pengeflyten mellom stat, forskningsmiljø og forlag. Og ikke minst diskuteres det om man skal måtte dokumentere den påkrevde, uavhengige fagfellevurderingen før antologien genererer poeng. Sikkert smart – historien har lært oss at enkelte bukker har problemer med å passe havresekken.

Det nye regimet skulle stimulere kvalitet, ikke kun kvantitet. Men holder alle disse antologiene høyt vitenskapelig og språklig nivå? Er de gjennomtenkte, gjennomarbeidede og godt redigerte? Bør de utgis som papirbøker, eller kunne nettsirkulasjon av pdf’er gjort samme nytten? Egne stikkprøver har ikke overbevist meg om at antologier er framtiden for norsk sakprosa. Systemets antologipremiering står dessuten fremdeles i grell kontrast til manglende anerkjennelse av sterke, forskningsbaserte monografier som gjør en forskjell både for forskningen og samfunnet. Etter noen år med tellekantsystemet må svakhetene kartlegges, og vi må spørre igjen: Hva skal vi med vitenskap?