Prosa 05/10

«MAN SKULLE JO TRO at det fortsatt var krig,» utbrøt historiker Guri Hjeltnes under en debatt på Litteraturhuset i 2008. Temaet var 2. verdenskriglitteraturen, som fortsatt suppleres med flere titalls utgivelser årlig – bare i Norge. I høst er det fristende å vri på denne uttalelsen og si: Det er fortsatt krig. Endelig er det mer høylydt offentlig debatt i Norge om en krig nasjonen deltar i.

For selv om det er langt igjen før sakprosautgivelser om den aktuelle krigen i Afghanistan utfordrer 2. verdenskriglitteraturen i antall, er bøkene som er utgitt i høst, et tegn på at vi orker å gå inn i vår tid – etisk, politisk, menneskerettslig. Og selv om det ennå er et stykke igjen før vi nærmer oss norske sakprosautgivelser på nivå med den amerikanske journalisten David Finkels The Good Soldiers (om Irak-krigen, utgitt på norsk i høst under tittelen Våre beste menn, se s. 65), så er det prisverdig at blant andre journalisten Anders Sømme Hammer har skrevet bok fra Afghanistan (igjen: se s. 65 – kommer også Afghanistan-artikkel om bl.a. denne boka i Prosa 06/10).

Mye tyder på at situasjonen for sivilbefolkningen har gått fra vondt til verre i Afghanistan, noe både Sømme Hammers Drømmekrigen og internasjonale bidrag til Afghanistan-litteraturen (som Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer som ble utgitt på norsk i fjor) evner å dokumentere for leserne. Og øyevitneskildringer er viktige. Uten dem er vi som geografisk befinner oss langt fra krigssonen, prisgitt propaganda fra instanser som har det som sin oppgave å fortelle at det stadig går bedre, at krigen er vellykket. «Noen ganger lurer jeg på hva slags verden de øverstkommanderende lever i. Når de innbiller seg at vi vinner? … Ingen av gutta tror på det lenger,» sa de amerikanske soldatene i Bagdad til David Finkel i juli 2007. På nøyaktig samme tid uttalte George W. Bush: «Jeg er optimist. Vi kommer til å lykkes hvis vi klarer å holde hodet kaldt.»

Da jurist Erlend M. Leonhardsen til Prosa 01/10 skrev bokessayet «Om rett og det riktige. Norge og nordmenn i krig», løftet han fram et annet viktig tema når vi snakker om sakprosa og krig, nemlig soldatenes lærebøker: «Under lesningen tar jeg meg i å lure på hva slags opplæring det egentlig er som tilbys norske soldater,» skrev han. Leonhardsen anbefaler at flere bøker revideres. Lærebøkene bør i større grad drøfte farlige konsekvenser – bl.a. etisk, juridisk, medisinsk – «av opplæring i å ta liv». Etter å ha sett den danske dokumentarfilmen «Armadillo» og lest høstens sakprosa om Afghanistan både i bøker og andre medier, tror jeg mange vil være enig med ham. Det er nødvendig med mer uavhengig sakprosa på norsk om krigen i Afghanistan. Og den må tas på alvor både av lærebokforfattere, politikere og oss andre.